Fra vinduet mitt ser jeg den hvite, tette snøen som laver ned under gatelyset, og jeg drømmer om den grønne varmen i mitt hjemland. Hjertet mitt er glad i Norge, men ikke i snøen.

I dag er ikke Norge en homogen kultur. Vi er mange som har kommet hit fra ulike land for å finne trygghet, lykke eller bare leve i fred, som meg. Vi har kommet hit, årene har gått og vi er blitt pensjonister.

Vi har blitt kalt førstegenerasjonsinnvandrere. Hva de kaller oss spiller ingen rolle, men når vi ser bak oss ser vi ikke noe spor. Røttene er borte, mens grenene har vokst her i Norge. Det er både godt og vondt.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Tankene vandrer tilbake til barndommen. De kjente gatene, luktene, ansiktene, smakene. Den store familien, middagene, nyttårsfeiringene, naboene og samholdet. Lukten av rosevann, sjasminblomster og røkelsen i basaren.

Tankene vandrer videre til fremtiden. Til den dagen jeg ikke lever lenger.

Jeg lukker øynene. Hvor mange dager blir jeg liggende her til noen finner meg?

Et bord med tre stoler

Mange av oss ønsker å leve de siste årene og dagene av livet i sitt kjente og kjære hjem. Mange av oss ser ut vinduet og tenker på det hjemmet vi hadde før. Et sted hvor sola var varmere og man alltids kunne drikke teen sin sammen med barna eller naboer. Det var alltid noen som ringte på og spurte om vi var hjemme, eller om de skulle kjøpe med en kasse granatepler.

Jeg hører stemmene, dialektene og latteren. Jeg snur meg vekk fra vinduet og setter meg på sofaen. Der drikker jeg teen min alene. Jeg tar på meg skoene og går ned trappen. Der treffer jeg en nabo og vi utveksler et «hei» og et «ja, det er kaldt i dag, ja».

Noen knappe ord, som jeg har hørt i 30 år.

Vel ute av døra forsøker jeg kjøper jeg meg en kaffe og en avis, og setter med ned på en kafé. Jeg leter etter et bord med minst tre ledige stoler, i håp om at noen skal sette seg ned og slå av en prat med meg. Men det skjer ikke. Her vil folk helst være i fred.

Les også: Osama bin Ladens søster

I hodet mitt forestiller jeg med hvordan det hadde vært hvis jeg var i mitt hjemland.

Hverdagen der hjemme

Når jeg kommer hjem tar jeg en telefon til min søster. Vi kan skravle om alt. Hun forteller om alle i familien og hverdagen der hjemme. Hun vet hva som har skjedd med min onkels sønner og døtre, og hver av barna deres igjen. Hun vet hvem som er syke, hvem som har dødd, hvem som har giftet seg og hvem som bor hvor.

Hvorfor vet hun dette? Jo, fordi de var på besøk. Eller kanskje de ringte henne, inviterte henne til et bryllup eller en begravelse. Min søster er seks år eldre enn meg, men hun kan navnene på alle. Til og med naboene fra landsbyen, fordi de kommer på besøk med lefser og druer.

Jeg vet ikke så mye om mine barn. Jeg tør ikke spørre for mye. De har vokst opp her og har lært å parere med «Jeg vil ikke snakke om skolen» eller «Det er et kontrollspørsmål, mamma». Når jeg spørs dem om de vil ha mer mat, svarer de «Jeg er over 40. Jeg vet hvor mye jeg kan spise». Men i min kultur fyller man tallerkenen og viser kjærlighet med mat. Det er vesentlig en del av rollen som mor.

Redusert til et romnummer

Jeg tenker på hva som skjer når jeg blir eldre og trenger hjelp. Jeg er ikke vant til eldrebolig og sykehjem. Jeg føler man blir frarøvet den individuelle friheten. At alt blir til et kollektiv, til og med bleieskiftet. At jeg blir redusert til et romnummer.

Jeg skal stå opp til samme tid. Jeg må spise samtidig som andre, selv om jeg ikke er sulten. Det er en tid for stell, og en tid for å legge seg. En tid for å sette meg i rullestolen og en tid for å gå på toalettet. Andre bestemmer alt.

Les også: Til mine søstre som er redd alderdommen

Rapporten skal fylles inn før 22.00, dermed må de hjelpe meg i sengen klokken 20.00. Morgenen begynner klokken 09.00 og jeg skal sitte i et rom og kaste ball frem til han før meg er ferdig på fysioterapeuttime. Ukjente mennesker skal gre håret mitt og hjelpe meg i dusjen. Kanskje er det et nytt menneske hver dag, som snakker like gebrokkent som meg og vi har problemer med å forstå hverandre.

Jeg vil ikke. Jeg ønsker å bo hjemme til siste dag, som mine foreldre, besteforeldre, tanter og familie gjør. Men de har jo en stor familie som tar seg av dem.

Mer norsk enn nordmennene

Hvor er min store familie? Jo, de er langt fra meg. Jeg kuttet dem da jeg kuttet mine røtter.

Og barna, de er for få. De er opptatte med sine egne liv. De har blitt mer norske enn nordmennene. Om katten deres forsvinner et par timer, blir de fortvilte. Men om jeg ikke skulle gi lyd fra meg på et par dager, da er det ingen som bryr seg. Ingen som savner meg. Mobilen og den digitale verdenen tar deres oppmerksomhet. Og når de skal på hytta eller på fest, så inviterer de folk på deres egen alder og barna deres.

Les flere kommentarer fra Lily Bandehy

Ingenting stemmer med det jeg er vandt til. Den store familien, med mange som bryr seg, er ikke her. De etnisk norske familiene har sine tradisjoner og de tar vare på de eldre på sin måte. Samtidig har de tillit til at det offentlige tar noe av oppgaven. Men for meg, og mange med meg som har vokst opp i en annen kultur, er det annerledes. Vi er vandt til at de rundt oss stiller opp.

Røtter til mine barn og barnebarn

Når man omsider er kommet til livets siste fase, så tenker man på det som var og det som er. Jeg vet at hvis jeg hadde vært hjemme, så hadde alderen min og jeg hatt en annen betydning for de rundt meg.

Jeg hadde blitt hørt og folk hadde rådført seg med meg. Hadde jeg ikke kunnet rette opp ryggen, så hadde mange hender hjulpet meg opp. Jeg kunne vært blind, men jeg hadde kjent alt. Jeg hadde hatt min grav mellom de som var mine.

Men hva er alternativet? Mange i min situasjon kan ikke reise hjem, fordi landet er ødelagt av mørke menn. De som ikke er i eksil, kan heller ikke reise tilbake. Barna våre er jo her. Og barnebarna.

Jeg vil bli begravet her, så mine barn og barnebarn får røtter. Det tror jeg mange i min situasjon kjenner seg igjen i. Da vi kom hit var vi unge og fremmede. Nå er vi gamle og fremmede, men vi knyttet oss til landet. Vårt hjerte er her.

Det betyr ikke at jeg føler meg 100 prosent norsk. Jeg tenker fortsatt på hjemland, kjenner på lengsel og kjærlighet. Det savnet vil alltid være med meg, og det kan jeg leve med.

Fra vinduet mitt ser jeg den hvite, tette snøen som laver ned under gatelyset, og jeg drømmer om den grønne varmen i mitt hjemland. Hjertet mitt er glad i Norge, men ikke i snøen.